De siste ukene har de fulgt ekstra godt med på nyhetene fra hjemlandet. Begge har familie i de krigsherjede områdene i Øst-Kongo.

Bekymret for familien
- Det blir noen telefoner i uka samt internettkontakt. Jeg er svært bekymret for hvordan kona og sønnen min har det. Sist jeg snakket med familien var de i god behold, men situasjonen der nede er dramatisk og den forandrer seg fra dag til dag forteller Eric, som har kone og en sønn på seks måneder.

- Jeg forlot familien og hjembyen Goma for knapt ett år siden. Da var kona mi gravid i sjette måned, så jeg har kun sett foto av sønnen min, sier han og drar opp et slitt foto fra lommeboka og viser oss.

Også Clement har familie i hjemlandet. Etter at både søsteren og en eldre bror døde for flere år siden har han to adoptivdøtre å ta seg av. De bor nå hos Clements mor.

- De bor i et relativt trygt område ved Kivusjøen sør for Goma. Men jeg savner dem og tenker på dem hver eneste dag. Jeg er imidlertid svært bekymret for min yngre bror, som nå bor i Goma. Jeg har ikke hørt fra ham på over tre uker forteller Clement bekymret. Han kom til Norge som asylsøker for litt over to år siden og snakker brukbart norsk.

Meningsfull jobb
De to flyktningene er glad for at de får anledning til å hjelpe andre som er på flukt og de setter særlig stor pris på at de også indirekte bidrar til å hjelpe sine landsmenn i Øst-Kongo.

Begge to kjente til Flyktninghjelpens arbeid allerede før de kom til Norge. – Jeg er fra Goma og der kjenner alle til Flyktninghjelpen. Det er en av de største hjelpeorganisasjonene i området og driver flyktningleirer for mange tusen mennesker. Det er umulig ikke å fa øye på de hvite og oransje bilene til Flyktninghjelpen i Goma, forteller Eric.

Også Clement, som er utdannet jurist, kjente til Flyktninghjelpen før han kom til Norge. – Jeg lærte Flyktninghjelpen å kjenne, da jeg selv jobbet med flyktninger i en lokal hjelpeorganisasjon på slutten av 90-tallet. Allerede den gang hadde Flyktninghjelpen en sterk posisjon internasjonalt.

Får sympati
De dramatiske bildene fra Kongo har rystet norske tv-seere. Hjerteskjærende scener med barn og kvinner i ytterste nød påkaller medlidenhet. – Når folk hører at vi er flyktninger fra Kongo, blir de svært interesserte og vil gjerne høre mer. Sist uke fikk jeg en klem av en eldre dame på et kjøpesenter og denne uka var det ei ung jente som begynte å gråte. Hun fortalte at hun allerede hadde to andre organisasjoner hun støttet og visste ikke om hun hadde råd til å skaffe seg et nytt fadderbarn, men hun ville så gjerne, forteller Clement.

Clement og Eric er del av et større dialogteam i Flyktninghjelpen. Sammen med 10 – 15 kollegaer er de ute i gater og kjøpesentra hver eneste dag for å gi folk mulighet til å bli faddere i Flyktninghjelpen.

- Nå i julestria er nok folk veldig fokusert på julegaver og mange er stresser forbi oss, men likevel er de aller fleste høflige og det er svært sjelden vi hører mishagsytringer, avslutter Clement, og minner om at folk også kan støtte Flyktninghjelpens arbeid ved å kjøpe alternative julegaver på Flyktnnghjelpens nettbutikk: www.gavermedmening.no